Kort fortalt så hadde jeg Villblæsa vinteren 2003-4, og gråt mine modige tårer da hun på våren dro hjem til eieren sin. Høsten 2004 fikk jeg lynis, hesten over alle hester og familielykke med ny mann, nytt hus, ny bil og ny hest var komplett. Men i bakhodet lurte alltid Villblæsa. Så, sommeren 2008 fikk jeg låne henne igjen, som beitekompis til lynisen. Og jeg tror det var kjærlighet ved første blikk! De møttes på hengeren på vei til paradiset, og etter uttrykket til gampelampene da vi kom frem, var de mer enn fornøyde med hverandre. Men alt kommer til en ende, og i oktober skiltes deres veier... Villblæsa hjem til nesna, og Lynis ut på nye eventyr på alteren.
Våren 2010 fant jeg og min bedre fjerdedel ( Marte ) ut at vi skulle på ekspedisjon til nesna, og endte opp med å ta Villblæsa med hjem igjen. ( ja, når det kommer til den hesten smelter jeg som en kuskit i helvete ) Og da våknet Lynis opp fra sin halvkomatøse tilstand!! Han som normalt ikke rynker på nesen engang når det kommer nye hester, fikk vibrasjoner i alle nesebor, nakkehårene sto på geledd og om han kunne smilt så hadde nok gliset gått rundt hodet.
Og etter en lang sommer i paradis var forholdet mellom dem sterkere enn noensinne. Gampelina og Gampelur er rett og slett uatskillelige. De spiser ut av munnen på hverandre, klør hverandre på rompa, og skygger for vind og vær. Ja, Villblæsa jager faktisk elgen når den kommer for nær! De er egentlig ganske komiske der de styrer på oppi gjerdet sitt, Villblæsa orger noe veldig når det er foringstid, mens Lynis står litt tafatt og venter på at hun skal styre fra seg. Høflig lar han henne lukte på maten så han vet at den er trygg før han vifter henne unna og tar for seg av godsakene. Og Gampelina er så innihampen forelska i den pelsdotten at hun finner seg i å være andre mann i matfatet♥
 |
| Gampelina og Larsen |
 |
| Pelsdotten himself! |
No comments:
Post a Comment